Treff 1 til 9 av 9
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 1 | Arne Arnesen: Arne Arnesen satte livet til på Odderøya festning 9. april 1940. Han var en av ni søsken og barn av Arne og Dorthea Larsen på Mæbø. Arne var innkalt til militærtjeneste på Odderøya da krigen brøt ut. Han var gift med Johanne og hadde to barn. Arne var imot å bære åpen. Derfor kom han i saniteten. Hans brødre, som var våpenfører, og på Odderøya samme tid, overlevde. Les mer om denne familien i årsskrift nr. 3, side 68. Nå lar vi datteren, Målfrid Hadland, Egersund, fortelle om sin far: 9. april 1940 var han derfor i tjeneste på Odderøya. Sammen med andre i familien evakuerte mor med oss to små til Harkmark i Søgne. Når de andre fra Flekkerøya, som hadde vært på Odderøya, kom til sine, var far ikke med. Han tjenestegjorde i saniteten. Sånn som det er blitt fortalt oss, så var han og en annen soldat ute med sykebåra da begge bærerne blei truffet av granatsplinter og døde, mens han som lå på båra overlevde. Sitter her med fars lommebok. I lommboken er det 2 sedler og noen mynter. Far må ha hatt lommeboken i brystlommen, for rett gjennom den og sedlene er det hull etter granatsplinter. Etter fars død flytta mor heim til Egersund med oss. | Arnesen, Arne (I1750)
|
| 2 | Bjarne Andersen: Bjarne Andersen var 24 år gammel da han døde under topedering av fraktebåten «Inger Johanne» utenfor Bøkslen-skjærene ved Akerøya i september 1944. Han var sønn til Beatrice Cecilie og Anton Andersen. De hadde 6 barn: Arthur, Hildur, Bjarne, Stine og Severin. I boka: < Under krigen tok tyskerne mer enn en gang beslag i norske fartøyer. Skjebnen til Akkurat den septemberkvelden var noen flekkerøygutter på vei til byen med en båt som gikk i rute fra Krageviga. Gunnar Tønnessen var blant dem: Han husker at de hørte smellet og så røyk. – Bare det ikke er Bjarne. Slik endte en flink sjømann og fisker fra Flekkerøy livet i 1944. Om Bjarne er det å fortelle at han tidlig reiste til sjøs med Hansen-Tangens < | Andersen, Alf Bjarne (I1681)
|
| 3 | Engelbret Tollefsen, var født omk 1600 på Mæbø, og d. før 1644 på Kjære. Han er nevnt fra 1617 - 32 som «husmann » på Kjære. Engelbret ble gift omkring 1623 med Gunhild Jakobsdatter fra Søgne hun var datter av Jakob Bentsen Stausland og Tora Guttormsdatter. Gunhild var født omk. 1600 og døde 1667 på Hogganvik i Halse. I 1628/29 måtte Engelbret bøte ½ dlr. « for hand slog Jakob Kirres søhn med en spade i hans hoffuett». 1632 / 33 var Engelbret Kjære lagrettemann og seglmerket er bevart i Riksarkivet. 1644 stod kona Gunhild Jakobsdatter for skatten på Kjære. Hun svarte rosstjeneste av 1 hud 2 engelsk. I 1647 var Gunhild Kjere eier av 13 engelsk og bruker av 1.hud eller en tredjedel av gården. Skifte etter Gunhild Jakobsdatter ble holt på Hogganvik i Halse den 27 januar 1668, Boet eide 13 engelsk i Kjære, 1. hud i Hestnesøya (Nedenes) og ½ hud i Nordhassel (Lista) Jordgodset ble delt slik: Gunder , Ingebret og Karen fikk 13 engelsk i Kjære, Tollef og Engel fikk 1 hud i Hesnesøya og ½ hud i Nordhassel. | Kjære, Engelbret Tollefsen (I79)
|
| 4 | Første gang vi hører om Ola Skålevig (Olluff Skålevig) er i 1610 da var Ola medbruker i Skålevig og betalte 1/2 daler men den andre brukeren på Skålevig Eiloff Skålevig betalte hovedskatten på 1 daler. Ola bodde på Skålevig men hvor og når han ble født er ikke kjent, men det var i siste halvdel av 1500 tallet Ola førte båt ……………… Ola Skålevig var nevnt som lensmann i Oddernes i 1624 og han er den eneste som har blitt nevnt som lensmann fra Flekkerøya. Han var gift med Gunhild Jensdatter, som var født omkring 1615 i Rørvik, Harktmark. Så seint som 1642 måtte Ola og Tore Skålevig bøte 4 dlr. for uteblivelse fra retten. Skålevig var bondegods frem til 1643 da den ble makeskiftet med Kronen og lagt som ladegård sammen med Lindebø for festninga på Gamløya. Ola Thostensen Skålevig, død mellom 1657 – 1664 Fra 1670 var Skålevig igjen Bondegods. Enka Gunhild Jensdatter døde og ble gravlagt 12.06.1695 Sønnen Tomas Olsen Skålevig overtok eiendomen etter mora. | Skålevig, Ola (Tostensen) (I17278)
|
| 5 | https://slektogdata.no/gravminner/grav/f9d5e3eb-7bd0-48ac-87e2-a49253a5d58e | Tobiassen, Harder (I5481)
|
| 6 | Kong Harald i 8. mai-tale 2025. Kong Harald: Det finnes flere sannheter om krigen Kong Harald hedret dem som ga sitt liv for Norge da han talte ved retterstedet i Trandumskogen torsdag kveld. Samtidig minnet han om uretten som ble begått mot uskyldige etter frigjøringen i 1945. – I dag feirer vi at det er 80 år siden den jublende glade dagen i vårt lands historie: Frigjøringen fra okkupasjonen, 8. mai 1945. Men det ble ikke en gledens dag for alle, sa kongen. – Krigen fortsatte å kaste lange skygger innover livene til uskyldige mennesker: Jøder, skeive, romer. Barn av NS-medlemmer. Barn med norsk mor og tysk far. Etterlatte som hadde mistet sine kjære. Mange hadde mistet så mye. For noen sluttet krigen aldri. Som kong Harald sa: Fortellingen om en krig er alltid kompleks. – Vondt, men nødvendig – For å klare å gå videre sammen som folk er det i begynnelsen gjerne bare plass til én historie, én sannhet om helter og skurker. Men etter hvert må vi tåle å se urett som er begått – og at det finnes flere sannheter, fremholdt Hans Majestet i talen, og la til: – Dette er et vondt, men nødvendig arbeid som vi har et felles ansvar for. Kong Haralds valg av Trandumskogen for 80-årsmarkeringen av Norges frigjørings- og veterandag er alt annet enn tilfeldig. Her ble 194 menn henrettet under andre verdenskrig. Trandumskogen er det retterstedet hvor flest nordmenn ble henrettet under den tyske okkupasjonen. Hemmelig rettersted Retterstedet ble holdt hemmelig under hele krigen. Dette inngikk i nazistenes terror: Å skape frykt og usikkerhet for å svekke den norske motstandskampen. Kun et fåtall, også blant okkupantene, kjente til Trandumskogens brutale hemmelighet. Det var standard prosedyre etter henrettelsene å skjule alle spor. Først i juni 1945 ble massegravene med 173 nordmenn, 15 sovjetere og seks briter oppdaget og åpnet. En god del av dem ble skutt uten rettssak og dom. Til sammen ble det utført 20 henrettelser. Antallet fanger som ble drept i én og samme eksekusjon varierte fra to til 23. Erling Karlsen (20) Henrettet i Trandumskogen, 28. juni 1943. Kong Harald fortalte beveget om to av dem som møtte døden foran tyske geværmunninger på norsk jord: Ragnar Fredriksen og Erling Karlsen fra Kristiansand. 19 og 20 år gamle. De var venner. I august 1942 ble de arrestert av tyskerne for planlegging av sabotasje mot Wehrmacht. Motstandsmenn – Erling ble beskrevet som den stille og grublende av dem. Ragnar den muntre og livlige. I arkivene står det at Erling var fiskeriarbeider og Ragnar kontorist. De ble motstandsmenn. – Det ble fortalt at de sto arm i arm da dødsdommen ble lest opp for dem. Så ble de kjørt hit til Trandum for å henrettes. Etter krigen ble de funnet i grav nr. 16. Ragnar og Erling lå side om side i hver sin kiste. Døde de forgjeves? Nei, ikke hvis vi klarer å stå sammen om å beskytte det de døde for, sa kongen. -Ragnar Fredriksen (19) Henrettet i Trandumskogen, 28. juni 1943. I sin tale avla kong Harald presidentene Putin og Trump hver sin visitt da han svarte på sitt eget retoriske spørsmål om hva det vil si «å verne om friheten og verdiene våre»: – I verden betyr det blant annet å vise gjensidig respekt for landegrenser. At vi respekterer internasjonale lover og regler. At vi kan samarbeide med og stole på hverandre innen et fellesskap av allierte stater. Et fellesskap som nettopp ble bygget på ruinene av 2. verdenskrig – for å forhindre nye verdenskriger. – I Norge betyr det å ha et folkestyre der flertallet erkjenner at en av deres viktigste oppgave er å ta vare på mindretallet. Der ingen står over loven, og der alle mennesker er like mye verdt, poengterte kongen. Alt for Norge Avslutningsvis minnet kong Harald om at han er den tredje norske monarken som har tatt valgspråket «Alt for Norge», og at det impliserer i ytterste konsekvens å ofre alt – også livet – for Norges frihet og selvstendighet.– Ragnar Fredriksen og Erling Karlsen var to av de mange som ga livene sine for at vi i dag kan leve som frie mennesker i et fritt og selvstendig Norge. Vi skylder dem alle en stor takk, sa kongen før han avrundet: – De ga – Alt for Norge. Publisert: 08.05.25 i VG | Karlsen, Erling (I5941)
|
| 7 | Ola Samuelsen: Ola Samuelsen var fra Myra, (f. 1908), og er en av de fra Øya som satte livet til under 2. verdenskrig. For mange er nok han ukjent, men heldigvis er det ennå noen som vet litt om ham. Denne omtalen er blitt til ved hjelp av Sigmund Samuelsen som var hans fetter på farssida. Barndomshjemmet sto der som skolen nå er. Ola var enebarn og sønn til Gotfred Samuelsen og datter til Karoline og Lars i Myra. Ola ble oppfostret hos besteforeldrene og bodde hos dem. Mora døde tidlig, og faren reiste da til Amerika. Etter at besteforeldrene døde, flyttet Ola til sin onkel, Andreas Samuelsen på Lindebg. Huset i Myra ble brent ned i 1930. Det var tuberkulose i familien. Hans tante, Olga, var syk i mange år. Av yrke var han fisker. Onkelen, Andreas, tok ham med seg i fiskebåten sin og lærte ham opp. Siden drog han til sjøs. Han ville tjene penger til egen båt. Gustav Guttormsen i Eigedalen forteller at han vokste opp sammen med Ola. Han ville til sjøs for å tjene til båt. Slik ble det ikke. I 1944 skriver Ola et optimistisk brev hjem til sin onkel på Lindebø. Han tror krigen snart er slutt. Det brevet var antakelig smuglet ut, og kom til Andreas Samuelsen like før meldingen kom om at båten var torpedert. Ola ga sitt liv for fedrelandet. For sin generasjon gikk han under navnet Ola Damp. Det kom vel av at an tok hyre på skip som gikk med damp. Han fortalte friskt om arbeidet som kull-lemper på dampbåtene. han var en god sjømann og godt likt av alle. | Samuelsen, Olav Sigurd (I1933)
|
| 8 | Søren Engelsen fra Flekkerøya var en ekte Kaperskipper ( Sjørøver) samt en ekte "Terje Viken" som rodde og seilte til Danmark under Napolioms krigen. Søren ble født i september 1758 på Mæbø og gikk tidlig til sjøs der tok han gradene til han i nåkså ung alder fikk skip å føre. Søren var en flink sjømand som det sto respekt av. Det fortelles at mens han var til orlogs ombord i en kutterbrigg, holt de engang på å sette livet til da de ville drive på land på Danskekysten. Da han kunne navigere hadde han en liten grad høyere en de andre orlogsgaster. Stormen var sterk og de drev mot land, og alt håp synes å hvere ute. Offiserene så ingen utvei. Da gikk Søren frem og spurte om han fikk tildelse til å overta kommandoen, så ville han prøve å reddde fartøyet, noe han mente han kunne klare. Til det ble det svart ja, hvis han så noen utvei, fikk han tilatelse til å overta komandoen. Da han hadde overtatt komandoen satt han så mange seil som skipet kunne føre for å seile klar av land." Man kan likegjerne seile seg i hjel som å drive seg i hjel" sa han. Forsøket lykkes og briggen med manskap ble reddet, men før han ga kommandoen fra seg, befalte han att manskapet skulle få en ekstra påskjønnelse for den harde tørnen som var utført. Da han giftet seg i 1789 bosatte han seg i Kristiansand og fikk borgerskap til Kristiansand som skipper. Søren var en kjent og aktet mann i Kristiansand og førte flere skip deriblant et av byenst størte. Han bodde i Kristiansand til 1798 da han solgte sin eiendom i byen og flyttet tilbake til Mæbø. Han tok enken Aase Andersdastter i follaug og kjøpte hennes eiendom på 5. engelsk i Mæbø.I 1805 kjøpte han sin fars gård på 11 engelsk i Mæbø av enka til sin bror Truls. I årene fra 1807 til 1814 utviklet kaperfarten seg, det ble en viktig ny næring for folk langs kysten. Kapring var et annet ord for sjørøveri, riktignok i disse årene et lagalisert sjørøveri, iscenesatt av myndighetene. Kaperkapteinene måtte ha kaperbrev med bemyndigelse fra myndighetene som gav et privateid fartøy rett til å kapre fiendtlige skip. Kaperkrigen i disse årene var vesentlig rettet mot fiendens handelsfartøyer. De skulle oppbringes, ikke senkes. Norge/Danmark hadde ikke orlogsfartøyer som kunne forsvare den norske kysten, i stedet ble mange kystbeboere engasjert i kapring. I mange norske byer ble det opprettet kaperaksjeselskaper som utrustet norske kaperfartøyer. Den sørlige kyststripe hadde i så måte en strategisk beliggenhet. Seilskip som kom fra Øresund eller Kanalen, hadde en tendens på grunn av vind- og strømforhold til å havne utenfor sørspissen av Norge, og det ble fristende for små kaperfartøyer å stikke ut for å sikre seg en fangst. I Kristiansand utstedte for eksempel stiftamtmann Tygesson 34 kaperbrev i 1807 og 63 i 1808. Kaperne måtte rette seg etter et dansk/norsk kaperreglement fra 1807. En såkalt prisedomstol ("prise" var den skuten som kaperen hadde tatt) kunne erklære skip og last for god prise, og utbyttet av prisen gikk til kapreren mot at han betalte 1 prosent av det beløpet som salget av prisen innbrakte. Bortsett fra to perioder- vinteren 1809-10 og deler av 1813 da engelskmennene lettet litt på blokaden - var kaperfart tillatt gjennom hele perioden. Til sammen ble 322 norske kaprere utrustet i løpet av krigen, og storparten av dem var fra Agderkysten. Det gav nok mange en svimlende fortjeneste hvis de hadde hellet med seg, men det var samtidig en farefull geskjeft. Når de forholdsvis små norske kaperfartøyene møtte store engelske orlogsfartøyer, var de ofte underlegne, og hele bataljen kunne ende med at det norske mannskapet ble tatt til fange og havnet i engelsk fangenskap, i prisonen. Det ble skjebnen til 80-90 av kaperfartøyene , og 1500 av sjøfolkene måtte tilbringe år av sitt liv i prisonen. I alt 7000 nordmenn satt i kortere eller lengre tid i fangenskap i England i perioden 1807-1814. Noen av dem satt der i hele perioden, mens andre tilbrakte 3-4 år av sitt liv i prisonen. Den 28. juni 1809 fikk Søren kaperbrev. Han førte skonnerten "Prinds Christian til Schlesvig- Holstein, hvis eier var stiftamtmann Nicolay Emmanuel Thygeson i Kristiansand. Han krysset sammen med sluppen "Commandeur Sølling" utenfor kysten av Romsdal, og kapret i august samme år fregatten "Sophia Magdalena"av Hamburg. Den var på reise fra Arkangelsk til Rotterdam med linfrø. Prisen ble solgt til den nette sum av 95873 riksdaler. Det var kanskje ikke så rart at det blir sagt at Søren Engelsen "satt godt i det". Søren tjenesjøre også som ”Maanedsløitnant” på Flekkerø Batteri med Kanonchalup Hvidtfeldt. Han ble under fritørnen sin spurt om han kunne gå over til Jylland med brever til Kongen i København. Søren og sønnen Hans rodde til Danmark i en åpen liten fiskebåt. De kom vel hjem fra Fredrikshavn med 2 -3 tønner rug og posten til Kristiansand. De rodde om dagen og seilte om natta for ikke å bli observert av finden. Han begynte på en dagbok fra denne turen, men av en eller annen grunn ble den ikke fullført. Tenk hvilken interessant kilde det hadde vært! Da krakket kom en tid etter fredsluttningen gikk det hart ut over han også, han hadde en stor del av sin formue i skipspspirer og disse ble så godt som verdiløse. Han sluttet sjøen og slo seg ned på Mæbø for godt. Søren Engelsen var en ekte Kaperskipper ( Sjørøver) samt en ekte "Terje Viken" som rodde og seilte til Danmark under Napolioms krigen. Om Ibsens Terje Vigen virkelig har eksistert eller om han er et symbol på den hardføre kystbeboeren som Ibsen endelig fikk respekt for etter den kolossale stormen som herjet langs hele den sørlige kysten i 1860, vet vi ikke. Men uansett, "Ibsens Terje Vige" var ikke den eneste. TET. | Engelsen, Søren (I1280)
|
| 9 | Tollef P. Mæbø var født i andre halvdel av 1500 tallet og bodde på Mæbø på Flekkerøya. Hvem hans foreldre eller søsken var vet vi ikke. Det er sparsomt med kilder fra den tiden. T P i seglmerket tyder på at hans far navn begynner på P. Han eide flere eiendommer andre steder i Agder. Noen av eiendommene har de arvet. Kona hans hette Inger og de hadde tre barn som vi kjenner til. 12. mai 1610 satte 24 Lagrettemennene sine seglavtrykk på fullmaktsbrevet til hyllingen av prins Christian på Akershus festning 17. juni 1610. Tollef var da Lagretteman og satte sitt seglmerke på fullmaktsbrevet sammen med Søren Lindebø og Tormod Kjære fra Flekkerøya. Tollef er også nevnt på Mæbø i Skattelista i 1610, sammen med en Osmund som da betalte 1 dlr. og Tollef ½ dlr. i skatt. Osmund ble oppført blant "odelsbønder i 1615" fra Mæbø, Tollef overtok hovedskatten i 1620. Tollef eide i 1624 sammen med sine brødre ½ hud i Nordhassel på Lista, ½ hud Aas i Valle sogn og 13 engelsk i Kjære. De 13 engelsk i Kjære er den eiendommen som sønnen Engelbret overtok. Gården på Mæbø overtok sønnen Ommund etter Tollef og Inger. Tollef døde etter 1624 og Inger døde som enke på Mæbø etter 1655. Tollef var bruker av halve Mæbø som hadde vært klostergods. Brukeren av Mæbø var leilendinger og måtte svare landskyld av den jorda de brukte. Klosterdriften opphørte i 1532 da det og alt Kloster jordegodset ble konfiskert av kong Frederik I Etter reformasjonen i Danmark og Norge i 1536 ble tidligere klostergods konfiskert og innlemmet i krongodset. | Mæbø, Tollef P (I77)
|
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.6, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2025.
Redigert av Flekkerøy Historielag.
